En av fordelene med QR kode er at redigeringer kan skje også etter 8. mai 2025. De 682 krigsseilerne fra Lister har alle en historie å fortelle og å fremheve noen fremfor andre er vanskelig.
I første omgang vil vi allikevel fremheve:
- Historien om D/S Løvstad og Young Samuelsen - redningsaksjon
- Historien om D/S Cate B og redningsaksjon på Narvik havn
- Historien om PQ17 og Sigurd Alfred Carlsen fra Loshavn (også fortalt i filmen Konvoi.)
- Historien om D/T Acasta
- Historien om M/S Mosfruit
I tillegg kommer også historien om Fern Blodgett Sunde og M/S Mosdale som er omtalt i egen mappe bak QR-koden. Vi gjør oppmerksom på at ved å søke på navnene til krigsseilerne eller skipene på hjemmesiden til krigsseilerregisteret , vil man ofte få historier om hva de har deltatt på. Likeledes vil boken «Seilas for frihet» utgitt av Fædrelandsvennen 1985 ha mange historier fra krigsseilere i fra Vest-Agder, en rekke av disse fra Listerkommunene. Boken om Farsunds Sjøfartshistorie vil også kunne gi utfyllende bilde når det gjelder skip og mannskap på «Farsundsbåter».
 |
| D/S Løvstad |
D/S Løvstad og kaptein Young Samuelsen fra Farsund (Fra Krigsseilerregisteret)
Samuelsens rederi
Bygd: 1921
Bruttotonnasje: 3246
EN AV DE STØRSTE REDNINGSAKSJONER SOM NORSKE SKIP UTFØRTE UNDER KRIGEN: I mars 1944 gikk LØVSTAD i en konvoi på reise fra Calcutta til Chittagong. Den 16. mars ble commodoreskipet, det indiske dampskipet AL MADINA torpedert av en japansk ubåt i pos. N 20.54' E 89.36' og gikk ned. Kaptein Young Samuelsen på LØVSTAD konstaterte at redningsaksjon var høyst påkrevet, for AL MADINA hadde mer enn 1000 mennesker ombord. Maskinen ble stoppet og redningsbåtene ble satt ut med fare for eget skip og besetning.
I fire timer arbeidet båtene med å redde indiske og afrikanske soldater fra vrakgodset og da det ble avsluttet, hadde de reddet 814 personer. Av disse ble 25 personer overført til eskorteskipet. Så i Chittagong landsatte LØVSTAD 789 personer. Dette var en av krigens store redningsaksjoner. Se også: warsailors.com
Beretning skrevet 27 år etterpå av 3. styrmann Syvert Vindheim (original tekst og stavemåte).
S/S Løvstad, tilhørende Samuelsens rederi Farsund avgikk Calcutta den 16/3 1944 tidlig om morgenen. Bestemmelsested var Chittagong, en landingshavn for tropper og krigsmateriell under krigen mot Japan. Kapt. var Young Samuelsen Sunde Lista. 1ste styrm. Håkon Hansen Jølle, Lista. 2nen styrm. Hans Elias Olsen Borhaug Lista og 3dje styrm/telegrafist Syvert Vindheim Brekne Lista. Konvoyen bestod av 10 laste- og troppetransportskip. Da "Løvstad" kom til losstasjonen ved Sandhead var konvoyen allerede gått, men "Løvstad" tok konvoyen igjen på formiddagen og fikk anvist sin plass i konvoyen. Konvoyen bestod av 3 kolloner, "Løvstad" lå som nr. 4 i midterste kollone. "El Medina" som var vicecommodore lå som nr. 3 i midterste kollone. Eskorten bestod av 4 engelske krigsfartøy. Det var klart fint vær, og reisen foreløp uten videre hendelser til kl. 16.05.
Da ble "El Medina" truffet av en torpedo aktenfor midtskips om styrbord, og straks etterpå var der nok en eksplosjon akterut, enten fra en torpedo, eller fra ammunisjonslageret som eksploderte. Skipet begynte straks å synke, men fløt en stund på forskipet og midtskipet. Fra commodoren ble følgende melding mottatt på morselampen: You are the rescue ship. (Til Løvstad) Alle eskortefartøyene og resten av konvoyen fortsatte deretter med full fart til sitt bestemmelsested. Kapt. Young Samuelsen rådførte seg deretter med sine styrmenn og bestemte å snu for forsøke å redde de overlevende. "Løvstad" ble da liggende alene uten beskyttelse, men senere kom et av eskortefartøyene tilbake for å søke etter ubåten som hadde torpedert "El Medina". Man gikk så i gang med redningsaksjonen. Styrbord livbåt, som hadde motor ble satt på vannet og bemannet med 2nen styrm. og 3dje styrmann pluss et par mann av besetningen. Kapteinen og 1ste styrmann ledet redningsaksjonen ombord. Der ble strukket redningsliner fra for til akter på begge sider slik at de som kunne svømme kunne holde seg i linen inn til de ble halt ombord. Gangvay og losleidere ble også hengt ut. Kanonen akter og lubskyts ble bemannet.
Umiddelbart før torpederingen var der avholdt redningsøvelse på "El Medina". Nesten alle mann hadde redningsvester på da skipet ble torpedert, og dette ble nok redningen for mange. Før skipet sank fikk de satt ut 3 livbåter, mens den 4de ble hengende i den ene taljen, og samtlige falt i vannet fra stor høyde. Hele området fløt av vrakrester, levende og døde mennesker, det var et fryktelig syn.
Redningsaksjonen varte ca 3,5 timer og det ble reddet ombord på "Løvstad" 789 av mannskapet og militær personell. På slutten av redningsaksjonen brakk motoren på livbåten fra "Løvstad" ned. 3dje styrm. Vindheim gikk da over i en av "El Medinas" livbåter og fortsatte redningaksjonen med denne livbåten. Det var da begynt å mørkne, og livbåten var kommet endel på avstand fra "Løvstad". Et eskortefartøy som hadde returnert og lå i nærheten ble praiet om de ville taue livbåten tilbake til "Løvstad". Sjefen sa seg villig til dette, de 25 overlevende fra "El Medina" som var tatt ombord ble satt ombord i eskortefartøyet.
Mannskapet fra livbåten ble bedt om å komme ombord i eskortefartøyet under tauingen. Dette ble gjort, men kort tid etterpå ble livbåten sluppet, og 3dje styrm. Vindheim og mannskapet var dermed uten livbåt. På forespørsel opplyste sjefen at han hadde fått ordre om å avpatruljere området. 3dje styrm. Vindheim gjorde sjefen på eskortefartøyet oppmerksom på at han var eneste telegrafist ombord på Løvstad, og insisterte på at han måtte bli satt ombord på Løvstad som lå ikke så langt unna.
På tross av dette måtte 3dje styrmannen og hans mannskap tilbringe natten ombord på eskortefartøyet, til de ble satt ombord igjen tidlig neste morgen, utenfor Chittagong. Tilsammen ble altså 814 mennesker reddet fra El Medina av Løvstads mannskap. 789 ble landsatt fra Løvstad i Chittagong, og 25 fra eskortefartøyet. Det er over 27 år siden denne hendelsen. Noen opptegnelse har jeg ikke foretatt tidligere, det er sikkert enkelte ting som jeg ikke husker, og muligens så er ikke alt helt korrekt heller. Men hovedsakelig så tror jeg at det meste er tatt med, og at det er forholdsvis riktig. Vennlig hilsen S. Vindheim
Samtale med Hans Elias Olsen som var 2. styrmann på S/S LØVSTAD da bergningen av overlevende fra troppeskipet "EL MEDINA" ble gjennomført den 13. mars 1944
Etter at EL MEDINA var truffet ble alt maskineri i LØVSTAD stoppet - LØVSTADS livbåter ble satt på vannet og Olsen pluss 2 kinesere bemannet styrbord livbåt. Været var bra og redningsarbeidet ble gjennomført med all den styrke man var i stand til å presentere. Det ble last etter last med folk som lå i vannet - Ordre fra kapteinen var: Ta ikke opp de døde. LØVSTAD lå så lavt i vannet at de reddede kunne krabbe ombord så snart man nådde til skutesiden.
Etter ca. 4 timer var alle plukket opp - man rodde rundt men fant ikke flere overlevende. Reisen fortsatte så til Chittagong, antall reddede var 789 mann, det var vesentlig indiske og afrikanske soldater. Olsen forteller fra redningsarbeidet - Deres egen livbåt hadde motor, men denne gikk ikke så årene måtte brukes. En av EL MEDINAS livbåter hadde kommet seg til skutesiden - Olsen hadde ikke tid til å vente til hans båt var tømt - han hoppet over i den tomme livbåten og satte ut på ny runde - når han kom tilbake var hans egen båt tom - slik fortsatte vekslingen, men han husker ikke hvor mange turer.
Han forteller at han måtte være streng - hvis en eller annen ikke lystret ordre, så truet han dem med åra "han skulle slå haue av dem". Den risikoen tok ingen. Men silkehansker kunne han ikke bruke, det var det ikke tid til. Det var flere leger blant de reddede - de tok seg av de skadede. Alt som fantes av hvitevarer - lakener, putevar etc. ble revet opp til bandasjer, all medisin ombord ble brukt opp men det klarte seg til førstehjelp.
På spørsmål om hvorvidt andre enn kapteinen, som fikk utmerkelse hørte noe om bragden, går Olsen bort og finner frem en liten sølvnål - en dagger ca. 3 cm. der det er inngraver - 15 MARS 1944. Denne fikk han av konsulen i Calcutta. Hans mor fikk tilsendt krigsmedaljen før han selv kom hjem i 1945. Men om dette hadde noe med redningsbragden å gjøre det vet han ikke. Han tilføyer at kanonen var bemannet under hele redningsaksjonen med tre mann (kinesere).
 |
| Erling Birger Larsson-Fedde |
D/S Cate B og kaptein Erling Birger Larsson-Fedde fra Feda (fra krigsseilerregisteret)
ERLING BIRGER LARSSON-FEDDE Sønn av Bernt Larsson-Fedde f.1854 og Rakel Elisabeth Jansen f.1856 Reiste allerede to dager etter sin konfirmasjon til sjøs med Feda skøyten "VANSE" og fortsatte med jakt "MAAGEN", dernest lokal d/s "KVINA II". Kom hjem august og tok styrmannskolen 1920 og skipperskolen 1925. Fikk sitt Skipsfører sertifikat august 1928. Hadde også Styrmandscertifikat for seilskip fra mai 1920. Gift 1927 med Tora Thorsen, Helle, Spind. I mellomkrigstiden seilte han for flere rederier, både utenlandske og norske, inntil han i 1925 begynte igjen hos Th. Brøvigs Rederi i Farsund. Hvor han i 1930 ble kaptein på dampskipet "CISS".
Den 9. april lå han med D/S "CATE B" i Narvik hvor besetningen utmerket seg ved å redde overlevende fra det senkende panserskipet "NORGE". "CATE B" ble senket av torpedoer 10. april, og som følge av skader han fikk under angrepet, måtte han reise hjem framfor å kunne dra til England. I Farsund arbeidet han i etterretningstjenesten, således i organisasjonen XU, inntil han ble arrestert av Gestapo mars 1944. Etter å ha motstått tortur og umenneskelige lidelser var det tyskernes mening å henrette ham - men så ble det fred. Han reiste til sjøs igjen august 1945, idet han fortsatte for Brøvigs Rederi. Han er tildelt Deltagermedaljen, Krigsmedaljen og Norges Rederforbunds gullmedalje. Var medlem av Farsund Sjømannsforening.
Gift, 3 barn. Han døde 28. februar 1977.
Mer om Cate B og andrestyrmann Arne Langelands dagbok
I august 1938 blir skipet kjøpt av rederiet Th. Brøvig og omdøpt til Cate B. Skipper om bord blir den 45 år gamle Erling Birger Larsson-Fedde. Hele det 27 mann store mannskapet er fra Farsund-distriktet. På nyåret i 1940 er DS "Cate B" i Argentina. De laster korn i Buenos Aires. Det 8000 tonn store skipet seiler over Atlanteren og losser kornlasten i Stavanger og Bergen. Deretter setter skipper Larsson – Fedde kurs nordover. Søndag kveld den 31. mars 1940 ankommer DS Cate B Narvik.
Kilde: Viggo Nordgård-Kristensen. Langelands dagbok
At historien fra Narvik om "Cate B" nå har kommet opp og frem er takket være Arne Langelands dagbok. Han var andre styrmann på malmskipet fra Farsund. Her kommer det frem at skipet ankom Narvik bare noen dager før 9. april for å laste jernmalm. Malmen skulle trolig fraktes til England. Slik skulle det imidlertid ikke gå. I stedet ble skipet liggende midt i skuddlinjen da sjøslaget mellom engelske og tyske jagere raste inne på havnen den 10. april. – Langeland bråvåkner i det panserskipet "Norge" åpner ild mot den tyske jageren "Bernd von Arnim".
Den tyske jageren svarer med å skyte torpedoer mot det norske panserskipet. Han får klærne på seg og springer ut på dekk. Da ligger "Norge" bare 50 meter fra "Cate B" sin styrbord side. Forskremt står hele mannskapet om bord i "Cate B" og har orkesterplass til sjøslaget. Plutselig ser styrmann Langeland en torpedo komme med kurs rett mot hans skip. Langeland holder pusten.
"Norge" truffet av en torpedo.
Men til alt hell passerer torpedoen noen meter framfor baugen. To torpedoer til kommer susende utover mot panserskipet. Også de bommer. Men så inntreffer katastrofen. – En øredøvende eksplosjon vekker hele byen. To torpedoer treffer "Norge". Lamslåtte står hele mannskapet om bord i "Cate B" ved rekka og ser at skipet sakte ruller rundt. De ser at noen av de overlevende kommer seg opp på kjølen. Men panserskipet synker raskt. Propellene går ennå rundt i det "Norge" forsvinner i dypet.
Ifølge dagboknotatene hører mannskapet ropene om hjelp. Hundre mann har overlevd torpederingen og ligger nå i det iskalde vannet. De kjemper for livet. Mange er hardt skadet. – Kapteinen om bord gir ordre om å sette ut en livbåt. Langeland og fem andre i mannskapet går i livbåten og begynner å ro. Der møtte oss et syn som jeg aldri glemmer. Skrik og skrål og jammer rop i pine og dødskamp hvor du enn så hen. Verst var det nesten å se på alle de sønderslitte kroppene over alt. Noen uten hode, andre manglet armene eller benene, ja, noen endog med hele magen oppflenget, og fremdeles i livet. Mannskapet startet med å få skadde personer opp i livbåten. Over alt hørte de skrik om hjelp. Den tungt lastede livbåten satte så kurs mot land. De gjennomvåte marinegastene hakker tenner i bunnen av båten. De gjennomvåte klærne blir avkjølt av vinden og kulden. Kroppsvarmen til marinegastene blir lavere og lavere for hvert minutt. Etter en halvtime er de endelig kommet frem til dampskipskaien. Sju av soldatene har så store skader at de må få behandling til sykehus.
Det første av i alt tre sjøslag på Narvik havn var over. To norske panserskip var senket og 276 norske sjømenn mistet livet. Men 15 menn kunne takke mannskapet om bord i "Cate B" for at de overlevde katastrofen. – Kaptein Larsson-Fedde var nok fornøyd med sitt mannskap denne tirsdagen. På akterskipet om bord i "Cate B" har de heist flagget. Men det vaier på halv stang, forteller Viggo Nordgård-Kristensen. Imidlertid var ikke dramaet helt over for mannskapet.
Dagen etter, onsdag 10. april, kom fem engelske jagere inn på Narvik havn. I sjøslag nummer to blir "Cate B" truffet av to torpedoer. – Mannskapet flykter i land i den samme livbåten som berget 15 marinegaster dagen før. – Han skriver om skipet som ligger stille og forlatt med styrbord slagside. "Cate B" synker sakte, men sikkert ned på bunnen av Narvik havn
 |
| Sigurd A. Carlsen, født 10. februar 1915, død 2015. Fødested Lista, bodsted Loshavn Farsund. Foreldre: Gotfred T. Carlsen og Martha K. F. Danielsen |
PQ 17- M/T Troubadour og Sigurd Alfred Carlsen fra Loshavn (fra Krigsseilerregisteret)
Farsunds Avis:
«Sigurd Carlsen fra Loshavn deltok i Murmansk-konvoien under 2. verdenskrig. Han ble "kjendis" da NRK sendte tre programmer om Murmansk-konvoiene på nyåret. Fjernsynsprogrammene viste tydelig den fryktelige påkjenningen disse sjøfolkene opplevde. I tillegg til kulde og uvær, kretset stadig fiendtlige fly og ubåter rundt i området. Mange skip ble senket av fienden og mange mennesker omkom under disse transportene av ammunisjon og våpen til Sovjet.
Lastet med 1600 tonn ferdig ammunisjon til Sovjet satte det amerikanske skipet TROUBADOUR kursen mot Murmansk sammen med 26 andre skip. Bare 10 av skipene i konvoi PQ 17 nådde målet. En av dem var TROUBADOUR. Ombord befant Sigurd Carlsen fra Farsund seg. Sigurd Carlsen har levd et langt liv etter Murmansk-seilasen i 1942. Egentlig ønsker han ikke å snakke om det som hendte ombord på "TROUBADOUR". I hvertfall ikke i detaljer. Men han sier i grunnen alt når han påpeker at dersom en journalist hadde oppsøkt ham like etter at han deltok i konvoien, hadde denne aldri fått et intervju.
FANGER TIL MANNSKAP
Litt ironisk legger han til at han vet ikke hva som var den største trusselen underveis, tyskerne eller mannskapet ombord på TROUBADOUR. Så godt som ingen ombord var sjømenn. Mange av dem hadde nok bare sett hav og skip på tegninger. Det var mangel på sjømenn i USA. Dermed fikk amerikanerne et problem. Det de gjorde var bare å raske sammen alt det de hadde. De tømte fengslene og du kan vel tenke deg hvilken blanding det ble ombord. Både maskinisten og styrmannen var bevæpnet hele tiden. Du hadde med alle slags typer mennesker å gjøre. Det innebar til tider en del episoder. Kort sagt måtte vi være observante på at vi på en måte hadde med to fiender å gjøre.
MED AMMUNISJON
Han husker datoen da de gikk fra Island. Det var 27. juni 1942. Konvoien var på 26 skip. De var lastet med ferdig ammunisjon, 1660 tonn. Ellers ble det fraktet biler og tanks. Alt skulle til Sovjet. Hovedangrepet kom 4. juli. Paradoksalt nok på Amerikas frihetsdag. Vi skjønte ikke med en gang at vi var lokkeduer for å få ut slagskipet TIRPITZ som lå inne i Altafjorden. Angrepet splittet konvoien. To tredjedeler av båtene ble tatt. Bare ti skip kom til slutt fram.
Etter angrepet kjørte vi rett nord og inn i ismassene. Der lå vi tre fire dager. Vi kamuflerte båten med hvitmaling, slik at fiendens fly ikke skulle oppdage oss fra lufta, forteller Carlsen og fortsetter: Vi gikk så gjennom isen til Novaja Semlja. Et tysk speiderfly kretset flere ganger over oss. Vi la oss til i tre døgn på Novaja Semlja. Der lå en russisk tråler fra før. Denne fulgte oss ned til Hvitehavet hvor vi losset. Deretter lastet vi 8000 tonn malm for tilbaketuren. Søndag 13. september dro vi fra Hvitehavet. Allerede etter seks syv timer fant konvoien ut at den kunne gå fortere. Du kan tenke deg at det var populært da vi måtte gå tilbake mutters alene.
ANGREPET
Carlsen beretter om den strabasiøse tilbaketuren. De valgte samme vei. Mellom Hopen og Svalbard ble skipet angrepet av en ubåt. Heldigvis bommet den. Vi fikk sendt SOS. Et engelsk fly kom over oss. Den fløy så lavt og så tett innpå oss at flyveren kunne slippe ned en skriftlig beskjed til oss. I beskjeden stod det at vi skulle gå til Svalbard. Vi gikk til Svea-gruven. Møtte der igjen konvoien. En engelsk destroyer hadde fått en torpedo i maskinrommet.
Vi gikk nå mot Jan Mayen. Der fikk vi uvær. Destroyeren brakk i to. Vi kom så inn nord på Island, senere tilbake til Hvalfjord, deretter Grønland og New Foundland. Til slutt kom vi til Philadelphia hvor vi losset malmen. Da jobben var gjort, mønstret jeg umiddelbart av minnes Carlsen og legger til: Turen hadde totalt tatt en del måneder. Mange liv var gått tapt og mange skip var senket. Blant annet skipet som vi seilte ved siden av. Minnene fra brennende båter, fly og mennesker som druknet vil jeg helst ikke snakke så mye om. Heldigvis kom vi trygt i land. Ombord på vår båt var det 70 mann. Det var det på de fleste andre skipene også. Noe av det verste var at amerikanerne ikke skjønte hva det ville si å seile på Murmansk. De fleste av mannskapet hadde omtrent ikke klær da de kom ombord.
Vi ga beskjed om at vi måtte få varme klær ombord. Svaret vi fikk var at vi trengte vel ikke det, det var jo tross alt sommer. Så da kan du skjønne hvor mye peiling de hadde. Egentlig liker ikke Sigurd Carlsen å prate om det som skjedde. Det var en tøff opplevelse som ikke er godt å tenke tilbake på. En opplevelse han prøver å ikke dvele for mye ved. Han er tildelt Krigsmedaljen med diplom signert Olav V., Haakon VII's Frihetsmedalje og sist den russiske Jubileumsmedaljen for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941 - 1945. Døde i 2015, like før han fylte 100 år.
 |
| M/S Mosfruit |
M/S Mosfruit kaptein Jens Lassen Ugland fra Arendal (fra Krigsseilerregisteret)
Mosvold rederi, Farsund
Byggeår: 1938
Bruttotonnasje: 2 714
HISTORIKK:
v/H. Larsson-Fedde Senket den 30/6-1942 ved kanonild ca 600 n. m. West av Scotland på reise fra St. John til Liverpool. Av de tre hurtiggående norske kjøleskip som seilte frem og tilbake over Atlanteren uten ekskorte, hadde MOSFRUIT, kaptein Jens Ugland, det største antall turer bak seg. Alt var hittil gått vel, men den 5. juli sendte britene ut melding til eskortegruppene i Atlanterhavet om å holde utkikk etter MOSFRUIT eller livbåt og oppga at skipet sist var rapportert i posisjon 5 325 N, 4000 W den 28. juni ved midnatt. Der gjorde da 14 knops fart. Der som hadde hendt var at U-458, (Kapitänleutnant Kurt Diggins), fikk inn en torpedo i babord side forkant bro kl. 14.30 GMT den 30. juni i posisjon 5610 N, 2320 W. Maskinen stoppet momentant, og alle mann gikk fra borde i styrbord livbåt.
Vel ombord i den savnet kapteinen en av de tre britiske passasjerene, og da MOSFRUIT fremdeles fløt, gikk han ombord igjen med seks mann. Passasjeren ble funnet i salongen der han satt med et sår i hodet forvirret av sjokk. Han ble hjulpet i båten. Det ble nå varslet om ubåt periskop. Kapteinen og hans folk fikk i all hast samlet endel ulltepper, klær, mat og tobakk og låter giggen. Da båtene var kommet 1,5 n. mil av, dukket u-båten opp og sendte MOSFRUIT til bunns med 56 granater. I syv døgn seilte livbåten mot Irland. Der var kaldt, og ferskvannet minket sterkt, men ellers var tilstanden i båten etter omstendighetene meget god. Utpå natten den 8. juli ble livbåten observert av Empire Hope 40 nautiske mil av Irske kysten og folkene landsatt i Belfast samme dag.
 |
| D/T Acasta Copyright: Ukjent fotograf / Håkon Larsson-Feddes fotosamling Mosvolds rederi, Farsund |
D/T Acasta (fra krigsseilerregisteret)
Byggeår: 1918
Bruttotonnasje: 5 229
HISTORIKK:
v/H. Larsson-Fedde Skipet klarte seg bra, men var "nære på" mange ganger. ACASTA forlot Kristiansand i 1939 etter en lengre (1938-1939) opplagsperiode der. Skipet ble oppbrakt av en tysk ubåt og kaptein Corneliussen måtte undertegne dokumenter for å komme fri. Skipet var på vei til lastehavn - sannsynligvis Karibien eller Svartehavet. Skipet ble ikke senket sannsynligvis på grunn av at hun gikk i ballast, ikke var på vei til England og at Norge ikke var i krig (Opplysninger gitt av kaptein Corneliussens to sønner Carl Otto og Arne).
Styrmann Birger Arnesen fra Søgne som var påmønstret ACASTA forteller til redaktøren av boken "Seilas for frihet". Mønstret ut i 1939 som 3. Styrmann og telegrafist med Farsunds båten ACASTA og kom den i alliert fart. Seilte med henne i konvoifart på Atlanteren i 3 år. I mai 1941 befant ACASTA seg i nærheten der det britiske slagskipet HOOD ble senket av det tyske slagskipet BISMARK. De gikk for å lete etter overlevende, men fant ingen. En gang lå ACASTA i Gibraltar mens det raste et stort sjøslag utenfor. Destroyeren kom inn med flere hundre døde og sårede og fortøyde langs siden av ACASTA. Det var et trist syn, forteller Birger Arnesen.
Senere gikk ACASTA en tur alene fra Trinidad til Freetown, og kom da over en livbåt full av folk fra det torpederte norske tankskipet SOUTH AFRICA. De nektet å gå ombord i ACASTA, men fikk en del proviant og fortsatte på egenhånd, og kom fram til Trinidad. I september 1942 mønstret Birger Arnesen av i Gourock, Scotland og meldte seg da til tjeneste i marinen og kom over i den norske spesialstyrken "Shetlandsgjengen".
Vi tar også med en historie som nok mange krigsseilere har opplevd, men her om Edvard T. Edvardsen 1917 fra Spind:
Stilling: Lemper
Kilde: Spind Historielag, Årbok 2004. www.sjohistorie.no
Første turen til sjøs var i november 1937 som lemper på D/S SPIND og her ble han helt til juli 1940. I september 1940 mønstret han som lemper på D/S "ARAGON" av Oslo. Her seiler han til januar 1942 da han skifter over til hvalkokeriet "KOSMOS II", mens det ligger i New York. Skipet tilhører Anders Jahre, Sandefjord. Etter at skipet har gjort et tyvetalls turer Vestindia - New York med olje, blir det bevæpnet med 2 grovere kanoner og 8 stykker luftvernskyts for å gå inn i farten New York - Glasgow med olje og krigsmateriell. På den tredje turen hadde de 24000 tonn olje, på dekket 9 invasjonsbåter og 12 fly. Eller var det i alt 150 mann ombord.
Den 27. oktober 1942 blir de truffet av en torpedo, men ikke verre skadet enn at de kunne fortsette reisen. Dagen etter kom en ny torpedo, men skipet holdt seg fremdeles flytende, da en tredje torpedo sendte det til bunns. Mange av folkene ble tatt opp av eskortefartøyene, men i alt 40 mann mistet livet. Edvardsen blir formelt avmønstret i Glasgow den 3. november. Den 17. november 1942 mønstrer han motormann på Tønsberg skipet M/T "MORGENEN" og her blir han til desember 1943.
I januar 1944 går han ombord i M/T "O.B. SØRENSEN" av Arendal, mens skipet ligger i New York. Dette skipet går blant annet i konvoi-fart lastet med bensin. Siste skipet med krigsseilas blir M/S "SLEMMESTAD" hvor han er motormann fra august 1944. Konvoiene over Nordatlantern fortsetter i 1945 med mange skip.
Det norske innslaget i konvoiene var omkring 10 prosent. I mars seilte en konvoi, hvor blant annet M/S "SLEMMESTAD" og M/T "G.C. BRØVIG" deltok. Han seiler med dette skipet helt fram til august 1945 da han mønstrer av for å reise hjem. Var en tid også ombord i et skip tilhørende Torrey Mosvold og som da lå på verksted i New York. Tildelt krigsmedalje under krigen.